Det sentrale er at vi trenger et område med så sterk oppdrift, altså vinder oppover, at snø/regn og andre små partikler ikke vil "klare" å falle ned, men holdes svevende en god stund. Det får vi der det er sterk konveksjon, altså i Cumulonimbus skyer.
La oss nå følge f.eks. et snøfnugg i denne skyen. Snøfnugget faller et stykke nedover, her møter det på annen snø, regn, sludd e.l. Dette blir nå en litt større partikkel. Men den sterke oppdriften gjør at denne partikkelen blir dratt opp igjen i skyen, her møter den igjen på andre partikler og vokser seg stadig større. Den smeltet kanskje på vei nedover, men nå når den blir dratt oppover vil den fryse igjen fordi det er kaldt lenger opp. Så en ny tur nedover igjen og igjen møter den på andre partikler, kolliderer og vokser seg større. Nå er den kanskje så tung at den faller til bakken, da som en stor isklump: hagl. Eller, den kan ta ytterligere turer opp og ned før den endelig faller til bakken. På denne måten, dersom oppdriften er virkelig sterk, kan haglklumpen bli veldig stor og tung.
I tillegg har hagl gjerne lagdeling, det får den ved at partikkelen av og til kommer i kontakt med vanndamp og fungerer da som en frysekjerne, slik at vanndampen fryser på partikkelen, dette gir et hvitt lag, mens den andre steder i skyen møter på vann, da får den et gjennomsiktig islag.
Det sentrale er at vi trenger et område med så sterk oppdrift, altså vinder oppover, at snø/regn og andre små partikler ikke vil "klare" å falle ned, men holdes svevende en god stund. Det får vi der det er sterk konveksjon, altså i Cumulonimbus skyer.
La oss nå følge f.eks. et snøfnugg i denne skyen. Snøfnugget faller et stykke nedover, her møter det på annen snø, regn, sludd e.l. Dette blir nå en litt større partikkel. Men den sterke oppdriften gjør at denne partikkelen blir dratt opp igjen i skyen, her møter den igjen på andre partikler og vokser seg stadig større. Den smeltet kanskje på vei nedover, men nå når den blir dratt oppover vil den fryse igjen fordi det er kaldt lenger opp. Så en ny tur nedover igjen og igjen møter den på andre partikler, kolliderer og vokser seg større. Nå er den kanskje så tung at den faller til bakken, da som en stor isklump: hagl. Eller, den kan ta ytterligere turer opp og ned før den endelig faller til bakken. På denne måten, dersom oppdriften er virkelig sterk, kan haglklumpen bli veldig stor og tung.
I tillegg har hagl gjerne lagdeling, det får den ved at partikkelen av og til kommer i kontakt med vanndamp og fungerer da som en frysekjerne, slik at vanndampen fryser på partikkelen, dette gir et hvitt lag, mens den andre steder i skyen møter på vann, da får den et gjennomsiktig islag.